Analyse kappittel 7 og 8
Helt i starten av kapittelet får vi sammen med et tilbakeblikk fra livet til Bruno i Berlin, høre om Roller som høres ut som en krigsveteran, trolig fra andre verdenskrig. Mannen går rundt i gatene og gjør litt av hvert som og prate med katter og slå deg selv i hodet, likevel tar moren til Bruna han i forsvar når Bruno snakker nedlatende om Roller. Hun forteller at Roller har kjempet i skyttergravene sammen med Brunos far. Dette personlighetstrekker fra moren mener jeg viser og sier mye om karakteren hennes. Hun virker som er kontrast til Brunos far.
Vi høre om Pavel, som hjelper Bruno når han skader seg på husken han har laget. Vi får høre mer om Pavel og hans tidligere liv via hans få egne ord. Selv etter å ha pleiet og hjulpet Bruno etter han falt av husken blir han helt tydelig nervøs og underlegen når moren kommer hjem og ser hva som skjedd. Vi møter også Løytnant Kotler i kapitlet som på maks 19 år som Gretel tydelig flørter med i teksten. Det viser seg igjen her som jeg skrev i kapittel 1 at barnlig stemmen gjennom teksten preger boka veldig mye så langt. Det er med på å vise ting tydelig uten å se det. Et eksempel på dette er Pavel som helt tydelig er en jødisk mann, selv om ikke Bruno skjønner dette. Jeg synes dette er en veldig fin måte å få frem ting på og liker hvordan John Boyne bruker Brunos naive sinn for å fremstille ting.
Helt til slutt får vi en begrunnelse, av kapitlets tittel, når moren sier til Pavel at de må si det var hun som plastret gutten. Som voksen leser skjønner vi at det handler om godhet og frykt fra hennes side, men Bruno på 9 år tolker det som egoisme.
Bilde av Pavel
Hvorfor bestemor stormet ut (kapittel 8)
Kapittel 8 starter med et tilbakelikk fra jula hjemme i Berlin. Alle koser seg og familien er sammen. Bestefaren til Bruno, altså farens til hans far er svert stolt av han, mens farens mor derimot er ikke like fornøyd. Bestemoren til Bruno er slettest ikke noe tilhenger av "Røveren" og dette blir bare verre etter noe glass alkohol. Bestemoren gir sønnen en utredning av hennes meninger om Brunos far sine handlinger. Hun kaller hennes egen sønn "Røverens marionettdukke" før hun skal til å kalle han en nazist før faren avbryter henne og kaller han en patriot stolt. Dette takler ikke bestemoren og kapittel tittelen blir gjentatt i det bestemoren stormer ut. Tilbake i Alt-Trist savner Bruno besteforeldrene sine og bestemmer seg for å skrive et brev.
I dette kapittlet bruker John Boyne igjen retroperspektiv metode for å forklare nåtida. Det er også tydeligere enn noen gang i boka at denne "Røveren" er Hitler.

Kommentarer
Legg inn en kommentar